Ramsberget

I dag skulle vært tur 18 av 50, men sånn ble det ikke. Minsten var ikke helt i topp form så da måtte mor og minsten være hjemme. En liten tur i sykkelhengeren trøstet litt etter at Pappa og storesøster hadde reist. Vi får stå på i sommerferien å få til noen turer hvis vi skal klare å få til 50 turer med hele familien dette året.












Far og storesøster gikk på tur sammen med en vennefamilie til Ramsberget. Ingen av oss hadde vært der før så vi visste ikke hvordan det var, bortsett fra at det var ca 1,2 km å gå fra parkeringsplassen. Første delen var både gjørmete og ganske bratt. Jeg tenkte at det blir sikkert snart ikke fult så bratt og vått.

Etter en liten stund kom vi til et skilt der vi kunne gå til Ramberget eller til Skrehelle. Jeg fikk rett i at det ble litt mindre vått på stien etter hvert, men det skulle bare bli brattere. Og det som vi trodde skulle være en liten kort tur til en topp, ble en tung opplevelse for liten og stor. Det gikk med store deler av pastillesken og litt sjokolade sammen med en god porsjon pushing for å få storesøster til toppen.

Men da toppen ble nådd var gleden ekstra stor, og man må da også ta noen tullebilder for gøy. Og jeg var veldig imponert og stolt over barna som klarte å gå den bratte veien opp.

Så da var det å nyte utsikten og spise niste. Og utsikten var virkelig verdt det, utrolig nydelig. På turen ned fant både far og datter at vi har muskler i låra som fikk seg en virkelig omgang juling på vei ned.

Vel hjemme igjen så foreslo mor at jentene kunne dra på jentetur til ramsberget, men da fikk ho beskjed om å gå alene for det var for tungt og bratt.